Stort sett hver eneste kveld jeg ligger under dyna her i USA, smiler jeg fra øre til øre, og tenker på hvor heldig jeg er. Det er nesten så jeg lurer på om jeg kommer til å sovne, for så å våkne opp i senga mi på Finnskogen. Heldigvis har det ikke skjedd enda, og jeg kan glede meg over at alt jeg har opplevd har vært en drøm i våken tilstand.

Forrige helg fikk jeg delta på noe som ikke bare virker som en drøm for meg, men også for de aller fleste amerikanere – kanskje spesielt jenter. Jeg fikk nemlig gå på ”prom”, skoleårets aller største ball, hvor det er prinsessekjoler og gutter i tuxedo som gjelder. Ettersom dette er Utah, ble jeg spurt på en kreativ måte hvor jeg fikk en plakat og en bøtte med ballonger på trappa. Plakaten sa følgende ”Prom with you would be poppin. Pop them balloons girl!” Ballongene flittig sprekt for å finne en lapp med navnet til han som ba meg ut.

Dagen før selve prom var vi på en date sammen med gruppa vi skulle gå med, som bestod av ni andre par. Det er nemlig tradisjon å gå i grupper, og selv om jeg syntes det hørtes litt rart ut i begynnelsen, er det egentlig veldig moro. En blir kjent med flere folk, og det slipper å bli kleint mellom deg og den du går med, dersom dere ikke kjenner hverandre ut og inn, noe som var sant i mitt tilfelle. Heldigvis var det moro likevel, og det ble en koselig kveld hvor vi spiste pizza, lagde skulpturer av iskrem og hadde diverse leker, før vi avsluttet med en film.

Høydepunktet var likevel neste dag da tiden for å hoppe i ballkjolen var kommet. Akkurat som på den forrige formelle dansen jeg var på, var det nesten litt magisk da jeg fikk blomsten på håndleddet. Det er jo akkurat som på film. Etter at blomstene var på plass og de tradisjonelle bildene ble tatt da jeg ble hentet, var det tid for gruppebilder hjemme hos en av guttene, hvor vi litt senere hadde middagen. Siden dette var av dansene hvor guttene må be ut jentene, var det også de som stod for planleggingen, og du kan tro de imponerte da vi oppdaget at vi skulle få live musikk under middagen. En artist med navn John Allred var klar med gitaren, og var veldig god underholdning. Faktisk så god at vi ankom selve dansen mye senere enn planlagt.

Dansen foregikk i ”The State Capitol Building” i Salt Lake City, og kan sammenlignes med vårt kjære Storting hjemme i Norge. Det var utrolig nydelig der, og de kunne ikke ha valgt et bedre sted å ha et ball. Ikke nok med at jeg følte meg som en kongelig der jeg danset rundt i pene omgivelser, men i tillegg er han som var daten min den fjerde beste i selskapsdans i USA for sin aldersgruppe. Dermed ble det altså noen ordentlige dansetrinn, noe som selvfølgelig var moro for en som er så begeistret for dans som meg!

Noe annet som var minst like moro, var at faren til daten min jobber i regjering, og dermed befant seg i bygningen, slik at vi kunne få se mer av den. Han viste oss det som kalles Stortingssalen, eller for de som kjenner til det Amerikanske politiske systemet; ”House of Representatives”. Jeg må innrømme det var litt rart, men samtidig ganske kult å plutselig se skilt med det som alltid bare har vært ord i den kjedeligste delen av engelskboka.

Prom var kanskje ikke akkurat det jeg forestilte meg, men minst like bra likevel. Det spilte ingen rolle at kroningen av ”Prom queen” og ”prom king” ikke var så høytidelig og noe folk brydde seg om, eller at dansen sluttet klokka 23, fordi det var magisk nok for meg likevel. Jeg er overlykkelig over at jeg fikk muligheten til å gå, og jeg er sikker på at jeg kommer til å leve på minnene fra denne kvelden i evigheter..

Våren er endelig i full gang her, noe som betyr Spring Break for alle high school elever i USA. Jeg var så heldig og fikk tilbringe store deler av ferien med vertsfamilien i selveste Los Angeles, California, og jeg kan ikke si annet enn at det var en drøm som gikk i oppfyllelse. Før vi dro av gårde til California, hoppet vi på et fly som landet i Portland, Oregon, og vips kunne jeg krysse av enda en stat på lista mi. Det var nemlig barnedåp til vertsmors nevø, så vi bestemte oss for å få med oss den. Det var ingen som visste at vi kom, for vi hadde bestemt oss for å overraske dem, noe vi klarte utmerket godt.

“Tante” Mindy da hun så hvem som hadde kommet på besøk

Etter en natt i Portland og en veldig koselig barnedåp med familien, dro vi videre til Los Angeles for å tilbringe fire netter der. Vi startet med å ha en hyggelig søndag på Santa Monica Pier, som var full av liv. Det var boder med mye forskjellig, folk som underholdt med tryllekunstner, og best av alt; Et lite tivoli på brygga. Dermed ble det en tur i pariserhjulet som ga oss en nydelig utsikt over Santa Monica Beach, en utsikt jeg nesten ikke turte å drømme om at jeg skulle få muligheten til å betrakte i løpet av året her. Før det bar tilbake til hotellet for en rolig søndagskveld med TV-kos, ble det en kjøretur langs kysten og en stopp på Malibu Beach for lunsj.

Santa Monica Pier

Malibu

Det er ikke vanskelig å skjønne at jeg føler meg utrolig takknemlig for alt vertsfamilien min har tatt meg med på, og de neste dagene i Los Angeles satte ikke akkurat noen demper på oppholdet. Vi dro til Warner Brothers Studios, hvor vi blant annet fikk se settet fra den populære tv serien ”The Mentalist”, kafeen fra ”Friends” og mange andre kjente filmer. Å gå på de samme teppene som Brad Pitt og George Clooney var langt fra ille, og da vi avsluttet hele rundturen på settet med Warner Bros Museum smilte jeg fra øre til øre. Vi fikk se kostymer og rekvisitter fra filmer som Harry Potter, Inception og Casablanca, i tillegg til Oscar-statuettene Warner Bros Studios har vunnet for sine filmer.

Den flyvende bilen fra “Harry Potter”

Settet til tv-serien “Friends”

Fylt av inntrykk og tanker om filmer og filmstjerner, passet det perfekt å dra til selve Hollywood. Endelig var det min tur til å se de store hvite bokstavene oppe i fjellet, og gå blant stjernene med berømte navn langs ”The Walk of Fame”. Før vi satte kursen hjemover fikk vi også med oss en dag i magiske Disneyland hvor vi fikk lekt ifra oss litt.

Hollywood

Disneyland – California Adventures

En av dagene vi var der, snakket jeg om hvor uvirkelig det var å faktisk befinne seg i Los Angeles og California, og jeg nevnte at jeg alltid hadde hatt lyst til å kunne ta en løpetur på stranda. Du vet, akkurat slik en ser kjendisene gjør på film. Da vertsfar hørte dette, sa han at det måtte vi da få til, og dermed stod han og jeg opp tidlig den siste dagen for å ta en joggetur på Manhattan Beach. Formiddagen før flyturen hjem igjen, brukte vi med resten av familien på Venice Beach, og dermed følte jeg at jeg hadde fått med meg en stor dose av hva solfylte Los Angeles har å by på.

Venice Beach

Tilbake igjen i Utah, var det dessverre ikke like å glede seg over, der vi kom hjem til storm og trist vær. Heldigvis hadde jeg en hyggelig beskjed som ventet hjemme, som gjorde sorgen over å ha måttet forlate California lettere å takle. Jeg ble nemlig spurt til prom, som er den største og mest begivenhetsrike skoledansen som amerikansk skole har. Nok en gang har jeg en stor opplevelse i vente, som jeg gleder meg til å dele med dere.

For en stund siden hadde jeg en opplevelse jeg vet jeg sent kommer til å glemme. Nå gjelder jo dette for så vidt med nesten alt jeg opplever her, men dette var ikke noen ferietur til et kjent landemerke. Nei, dette var en tur til et litt annet type sted.

Det var i midten av andre time da jeg ble kalt inn til ”the main office”, med andre ord rektors kontor. Nervøs for hva det kunne være, men samtidig ganske rolig ettersom elever blir kalt inn til kontoret for alle mulige grunner hele tiden, fant jeg veien. Fra resepsjonen ble jeg sendt videre til viserektor som fortalte meg at jeg hadde brutt klesskoden. Litt usikker på hva jeg hadde gjort galt kikket jeg ned på meg selv, og syntes jeg så temmelig OK ut. Den første tanken som slo meg var at amerikanerne – spesielt den litt eldre generasjonen – ikke forstår den litt mer moderne stilen, der jeg var ikledd tykke strømpebukser og shorts. Viserektor så på meg med et litt unnskyldende ansiktsuttrykk og kastet et blikk på shortsen min, og fortalte meg at den var for kort.

Dette hadde jeg altså på meg..

En god stund før jeg kom hit var jeg klar over klesskodene de har på skolen, og jeg tenkte nøye gjennom hva jeg kunne bruke og ikke bruke, slik at jeg skulle slippe å havne i situasjoner som denne. Ikke utrigning, synlige skuldre eller åpen rygg er noen av reglene, og når det gjelder lengde på shorts, kjoler og skjørt må de være nærmere knær enn hofter. Jeg har aldri hatt noe behov for å vise hud, og har i grunnen syntes klesskoden har vært helt grei – helt til nå. Jeg skjønner nemlig fortsatt ikke hvordan de mener at jeg kledde meg upassende, og det fortalte jeg dem også.

Så fort viserektor fortalte meg at shortsen var for kort, lurte jeg på hvorfor lengden på den hadde noe å si da jeg hadde tykke strømpebukser under. Det var jo simpelthen umulig å se noe som helst av huden min gjennom, og det var jo heller ikke et skjørt jeg hadde på meg hvor enda mer ville vært synlig. Hun forklarte at det var litt vanskelig å vite hvor grensen gikk, før hun spurte om hun kunne ta et bilde av meg. Med en ”tatt på senga” følelse klarte jeg ikke si annet enn ja, selv om det føltes feil at de skulle bruke meg som modell for hva en ikke kan kle seg i. Da bildet var tatt spurte hun om hun kunne bruke meg som mannekeng, og før jeg visste ordet av det banket hun på et kontor hvor rektor satt i møte med et par andre menn i ledelsen. Så fort jeg satte foten inn døra ristet rektor skuffet på hodet mens han så på meg fra topp til tå. Det var rett og slett litt ubehagelig, og det ble ikke noe bedre av at de som var til stede begynte å diskutere antrekket mitt. Derfor blandet jeg meg raskt inn i samtalen og argumenterte for min sak.

Jeg har aldri vært noen rebell eller bråkmaker, så de som kjenner meg ville ledd om jeg fortalte at jeg ble sendt til rektors kontor. Likevel stod jeg altså der og fyrte løs spørsmål om hvorfor en shorts med noe under som ikke viste noe hud, skulle være forskjellig fra en skinny jeans. Det frydet meg at de måtte tenke seg om i et par sekunder, men det gav meg dessverre ingen mildere straff. Når en bryter klesskoden blir en som regel bedt om å skifte, og har en ikke noe å skifte til, graver de frem noe gammelt gymtøy eller lignende som har blitt liggende igjen. Med liten lyst til å sette på meg noe som ikke var mitt eget ringte jeg hjem slik at noen kunne komme med skift, men jeg hadde selvfølgelig ikke noe mer flaks der enn jeg hadde hatt tidligere den dagen. Heldigvis kom jeg på at de to siste timene mine hadde jeg dans, og dermed spurte jeg pent om jeg kunne gå i klærne jeg hadde på meg til da ettersom jeg kom til å skifte likevel.

Utrolig nok fikk jeg et ja og et smil, og fornøyd med å ha fått det slik jeg ville, gikk jeg tilbake til timen med vissheten om at jeg snart skulle gå og ha dans hvor jeg kom til å sette på meg en enda kortere shorts. Denne gangen uten strømpebukser under.. Lesson learned, lurer du på? I alle fall en god latter rikere.

Det er allerede mars, og det er med et lite sukk jeg aksepterer at vinteren har gått uten at jeg har gått på ski. Jeg som jevnlig gikk ut døra hvor skiene ventet, satte de på meg og lettvint som bare det kunne jeg sette avsted rett utenfor husdøra. Det har heller ikke blitt noe av den tradisjonelle TV-tittingen av langrenn, og litt kjett har det jo vært å være borte da Norge var verter for VM. Her i Utah har det vært andre sporter som har regjert, for mens hele Norge har hatt ski på beina, har jeg fulgt med på basketball. For ei som ikke hadde noe annet forhold til basket enn harde gymtimer fordi jeg ikke rakk mer enn rundt 1,60 over gulvet, har det vært overraskende hvor interessert jeg har blitt i denne sporten.

Det hele startet med basketballkampene på skolen. Og ja, det var i veldig “High School Musical” stil, noe som gjorde at jeg frydet meg. Likevel var jeg ikke noen stor fan før jeg fikk muligheten til å dra på en NBA basketkamp. Ikke hadde jeg trodd at da jeg dro til USA skulle jeg få oppleve en profesjonell basketkamp i den ligaen som er øverst i hele verden. Sammen med vertsbror, en kamerat og venninne av ham, dro vi på det som så ofte blir kalt dobbeldate her i Utah, og daten vår bestod altså av å se på basketball. Utah Jazz mot Phoenix Suns var veldig moro, og en minneverdig opplevelse.

På NBA kamp!

Neste kamp jeg så på, ble skolens basketlag mot våre største rivaler. Dermed var tribunene proppfulle av studenter og high school spiriten var nesten til å ta og føle på. At kampen var helt jevn til siste minutt gjorde det bare mer spennende, og gleden var stor da det hele endte med seier. Enda større glede ble det på de neste kampene jeg så på. Da jeg endelig hadde forstått at skolen vår hadde et veldig godt lag, kvalifiserte de seg til State Championship, og det er noe skolen setter veldig høyt. Kampene foregikk en to timers kjøretur unna, og dermed ble det satt opp busser for de som ville se på, og fri fra skolen fulgte med. Dagen det var tid for semifinale stengte skolen godt over to timer tidligere og de sendte oss enten hjem eller på kamp. Skolens basketballkamper har virkelig vært underholdende, og nå kan jeg skryte av at Lone Peak High School er State Champions i basketball!

Cheerleaderne er så klart en stor del av kampene

Uheldigvis fikk jeg ikke med meg finalen, men jeg gikk glipp av den med god grunn. Jeg befant meg nemlig på det største universitetet i området her for å se på intet annet enn basketball. I løpet av en kort periode har jeg altså fått med meg basketball fra både high school, college og profesjonelt nivå, så nå er det kanskje best jeg tar en liten pause før jeg blir alt for besatt. Neida, det er nok ingen fare, for nå som den verste feberen har gitt seg kan jeg nok en gang konsentrere meg om dans og dansekompaniet. Til helgen er det nemlig vår tur til å konkurrere i ”State”, noe jeg ser jeg veldig fram til.

På BYU (Brigham Young University) basketballkamp

Ettersom månedene har gått har jeg blitt bortskjemt med fantastiske opplevelser her borte. Da jeg tror jeg har nådd høydepunktet, dukker det opp noe nytt. For litt siden fikk jeg den gledelige nyheten om at danselæreren min hadde fått 10 billetter til tv-innspillingen av ”So You Think You Can Dance”. Tv-programmet holder auditions i et fåtall byer rundt om i landet, og Salt Lake City var en av dem, hvor unge og lovende dansere kunne prøve seg. Denne sesongen var første gang de åpnet for publikum på auditions, så dere kan tro jeg var overlykkelig for at akkurat jeg skulle få muligheten til å se på. Bare tanken på at jeg skulle få være en av de få i salen på en slik innspilling gav meg sommerfugler i magen, og de ble ikke noe mindre da jeg faktisk satt i salen og så på alle de fantastiske danserne. Det var heller ikke var det så verst at en av dommerne var et av medlemmene i gruppa Pussycat Dolls.

Det var virkelig en opplevelse for livet jeg har planer om å holde trygt og godt i minneboka. Ikke bare var det moro på selve innspillingen, men selve dagen var eventyrlig og skapte sommerfugler i magen. Vi var en gjeng på sju jenter som hadde planlagt å dra sammen, og fordi det var uhyre strenge regler for å komme inn, var vi forberedt på å dra av sted tidlig for og ikke komme for sent. Fire av oss møtte opp i tide og lurte på hvor de tre siste var, inkludert hun som faktisk skulle kjøre. Da vi endelig fikk tak i dem, skapte beskjeden om at bilen vi skulle ta hadde blitt ødelagt og bare ville kjøre i andre gir, en god del nerver. Etter mye om og men fant vi heldigvis en løsning og fikk ordnet en annen bil med plass til oss alle sammen.

Planene om å spise sammen før vi dro av sted, ble raskt endret til å bestille mat vi kunne plukke opp på veien, for mat var vi nødt til å få i oss, ettersom vi skulle sitte stille i over seks timer. Fornøyde med at vi sparte tid svingte vi inn for å plukke opp maten da en av jentene fant ut at hun hadde lyst til å stikke innom en kaffesjappe like ved. Nå hadde vi jo tid. Mens vi stod i kø kom samme jenta på at hun hadde glemt legitimasjon hjemme, noe vi hadde fått streng beskjed om at vi ikke ville slippe inn uten. Utrolig nok hadde moren hennes fått ekstrabilletter til innspillingen og skulle komme etter slik at hun hadde muligheten til å ta med ID. Vi pustet alle sammen lettet ut og satte av sted tilbake til bilen, i det hun som kjørte lurte på hvor hun hadde gjort av bilnøklene. 30 sekunder senere fant vi ut at de lå igjen i bilen som hadde automatlås. Ikke vet jeg hva det var som gjorde at alt plutselig bestemte seg for å gå feil denne dagen, men ergerlig var det i alle fall der vi stod og frøs fordi jakkene lå i bilen, mens vi lurte på hva i all verden vi skulle gjøre nå. Det ble ikke mye tid spart da vi kom frem til Salt Lake City akkurat på minuttet, etter at moren som kom med ID hadde snudd for å hente ekstranøkkel også.

Selv om det var mye nerver og redsel for og ikke komme frem i tide med i bildet, var det en av de beste dagene jeg har hatt her. Alt som skjedde var dramatisk nok, men det var også hysterisk morsomt, og vi lo godt av det etterpå. Jeg tenkte senere fælt på hva som var skyld i uhellet, og da jeg fortalte historien til min kjære pappa kom selvfølgelig kommentaren ”Typisk amerikanere”. Jeg vet det var ment på en humoristisk måte, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg var inne på den tanken jeg også, noe som gjorde at jeg måtte smile litt av det bildet vi danner oss av dette folkeslaget som bor så langt vekk fra oss nordmenn. Vi tenker gjerne at de er litt dumme og ikke har øyne for noe annet enn sin egen nasjon, og vi liker å ha litt moro med akkurat dette. Da burde jeg kanskje minne dere på at de i bunn og grunn stammer fra oss europeere, hele gjengen..

Har dessverre ikke særlig bra bilder ettersom kameraet mitt enten lå innelåst i bilen eller var strengt forbudt å bruke..

En stor del av den amerikanske skolen er de jevnlige skoledansene, og for litt siden var jeg så heldig og fikk være med på en av de ordentlige formelle. De har noe som kalles ”stagdances” hvor hvem som helst kan gå, og en ikke trenger å pynte seg, og så har en ”boy’s choice” og ”girl’s choice” som betyr at en er nødt til å ha en date for å komme. På noen av disse dansene trenger en heller ikke å pynte seg, mens andre er mer formelle. Boy’s choice betyr at det er guttene som er nødt til å be ut jentene, og girl’s choice blir da altså motsatt, og de har like mange av hver. Forrige helg var det girl’s choice, så jeg spurte en gutt fra engelskklassen min om han ville gå med meg. Her i Utah har de også litt spesielle tradisjoner for hvordan en ber ut noen. Det er nemlig ikke bare å spørre gjennom en vanlig samtale. Neida, her er det ikke det enkle som er det beste.

Jeg hadde litt problemer med å være kreativ, og fikk nesten litt angst da jeg skulle spørre noen. Jeg er jo ikke vandt med å be ut gutter, for i Norge er ikke tradisjonene med dating mens en går på vgs som her i USA. Heldigvis fikk jeg tatt meg sammen og med råd fra to gode venninner og vertsmor ble resultatet temmelig bra. Jeg fikk to venninner til å kle seg ut som kuer og banke på døra til gutten med en stor kanne melk og Oreo’s. På melka hadde vi festet en lapp som sa ”Holy cow, you are awesome! I would rather take you to the dance than any udder (betyr jur på engelsk, men uttales som other) guy to the dance. I would be MOOved if you said yes.” For at han skulle vite hvem det var fra, hadde vi klippet ut bokstavene i navnet mitt og gjemt de i kjeksene. Det var en veldig morsom måte og gjøre det på, og heldigvis fikk jeg et ja til svar. Det er vanlig at guttene også svarer på en kreativ måte, men jeg fikk blomster på døra og et personlig ja i stedet, noe som funket det også.

Selve dansen var en fantastisk opplevelse, og det føltes så uvirkelig og veldig amerikansk. Sammen med ei venninne dro vi for å ordne hår og sminke før det bar hjem for å hoppe i kjolene og plukke opp guttene. Det er vanlig at flere par går sammen og danner en gruppe, og sammen med gruppa har en middag og tilbringer dagen sammen før selve dansen begynner. Ettersom det var en girl’s choice dans, var det også jentene som stod for alle forberedelsene og kostnadene. Vi var en gruppe på sju par som spiste middag hjemme hos en av jentene, før det bar av gårde i en, tro det eller ei, limousin til dansen. Jeg følte meg virkelig som en prinsesse der jeg satt i en limousin i en nydelig kjole, med høye hæler og krøllete hår på vei til ball.

Alltid når jeg opplever slike typiske amerikanske ting er det noe som tar pusten fra meg i et lite øyeblikk, fordi det føles så altfor uvirkelig, akkurat som i en film. Jeg kan ikke telle hvor mange filmer jeg har sett hvor jenta fester en blomst på guttens dress som matcher kjolen hennes og hun får en blomst rundt håndleddet. Endelig var det min tur til å feste denne blomsten som kalles boutinere, og jeg fikk en nydelig såkalt corsage som jeg har lyst til å beholde for alltid. Neste gang jeg ser en film med dette ritualet skal dere nok ikke se bort ifra at jeg kommer til å sitte med et tilfreds, lite smil om munnen, fordi jeg vet akkurat hvordan det er.

Dere tror kanskje det blir amerikaner av meg, og at jeg blir altfor amerikanisert her jeg drømmer meg bort daglig, men jeg kan forsikre dere om at jeg tenker på Norge stadig vekk. Det er ingenting som slår fedrelandet, og at jeg nå har vært borte fra det i hele seks måneder, er ikke til å tro. Det er mange ganger jeg ønsker jeg var hjemme blant de jeg kjenner så veldig godt, bare for å få være en del av det som skjer, eller klemme de som trenger det. Heldigvis slipper jeg å vente de fire månedene som er igjen her før jeg får se et kjent, norsk fjes, for i midten av februar kommer min kjære bestevenn på besøk i to uker. Da kan dere tro det blir moro å se om hun synes jeg har blitt for amerikansk eller om mine late vaner og amerikanske aksent faktisk er mulig å tolerere.

Å være utvekslingsstudent har gitt meg utrolig mange opplevelser. Jeg har så langt reist til både Florida, Colorado og Las Vegas, og i april venter en tur til Los Angeles, California. Likevel handler ikke utvekslingsåret bare om disse opplevelsene, men også de mer psykiske. Det har vært uttallige følelser i spill, og selv om jeg lever den Amerikanske drømmen, er det ikke bare fryd og gammen. Nå skal det jo sies at jeg har vært veldig heldig med plasseringen og har tilpasset meg godt, men uansett hvor godt en trives kommer nok hjemlengselen til tider. Det er veldig rart å ikke kunne plukke opp mobilen og ringe pappa fem ganger om dagen, bare for å spørre om ting som egentlig kunne ha ventet til jeg så ham igjen, eller synke ned i sofaen for å se på gode, gamle NRK.

Heldigvis handler det også om gode følelser, og spesielt de siste ukene har jeg fått kjent på de. Dansekompaniet på skolen har nemlig hatt den årlige vinterkonserten, og det har virkelig vært moro. Vi jobbet i over 4 måneder for å få alt satt sammen, og den siste perioden har det vært mange sene kvelder og såre muskler. Jeg husker så godt da jeg først kom hit og deltok på summer dance camp, med nerver for både det ene og det andre. Jeg kjente ingen, jeg hadde ikke like mye erfaring og teknikk, og det var så mange ord og uttrykk jeg ikke helt forsto. Nå som forestillingene er unnagjort kjenner jeg hvor mye jeg har vokst og utviklet meg, og det er en utrolig god følelse. Ikke bare er jeg stolt av meg selv for alt jeg har lært innenfor dans, men også for hvordan jeg har lært alt.

Jeg har hatt et fag som kalles ”Teachers Aide”, altså lærerens assistent, og jeg har vært assistent for danselæreren min i en nybegynner danseklasse. De skulle framføre en dans på forestillingen og ville at jeg skulle være med i dansen, og slik ble det. I den klassen var det to funksjonshemmede jenter, og i starten fant jeg det vanskelig å vite hvordan jeg skulle oppføre meg rundt dem. Nå derimot, har jeg opptrådt i en dans med de, og jeg har blitt flinkere til å takle uvante situasjoner.

En ukes tid før forestillingen hadde vi også en workshop for barnehage og barneskoleelever, og noen på kompaniet koreograferte danser de fremførte på forestillingen vår. Vi hadde også noen av oss på kompaniet til å danse med dem, og jeg var blant dem. Nok en gang var jeg usikker på hvordan det kom til å gå, og nok en gang lærte jeg at det ikke var noe problem. Slike ting styrker meg på så mange måter, og jeg er så glad for at jeg får muligheten til å oppleve alt dette. Selvfølgelig kunne jeg like gjerne hatt disse opplevelsene i Norge, for det er ikke noe typisk amerikansk ved de, men så er det jo sånn at ikke absolutt alt over her er typisk amerikansk heller. Akkurat som i alle andre land.

Likevel så er det kanskje de typiske amerikanske hendelsene som setter dypest spor, og skoleaktivitetene er en av dem. I Norge eksisterer det jo ikke skolesporter eller klubber, for slike ting skal foregå utenfor skolen. Det er kanskje positivt på mange måter fordi en da konsentrerer seg om nettopp skole, når en er på skolen, men jeg rekker likevel en hånd i været for hvordan amerikanerne gjør det. Å ha ulike klubber og aktiviteter på skolen, gjør at en blir bedre kjent med de en går på skole med, og det skaper et utrolig godt miljø. Amerikansk fotball, basketball, volleyball, baseball og alle mulige andre sporter, og kor, drama og dansekompani er blant hundrevis av ting en kan gjøre. Som de fleste av dere sikkert har funnet ut, er det dansekompaniet som har betydd mest for meg. Å komme fra et lite tettsted i de dype, grønne skoger, hvor det lekker av muligheter for fritidsaktiviteter, har det vært ekstra moro å delta på noe sånt. Vi har ikke bare danset for å forberede til forestillingen, men også laget plakater og billetter, rigget opp og ned på scenen osv. I tillegg er dansene koreografert av oss elevene selv, og jeg hadde til og med min egenkoreograferte solo.

Det er ikke måte på hvor mye jeg får muligheten til her, og jeg er så takknemlig for alle opplevelsene jeg får. Nå som første semester er unnagjort og jeg er midtveis i oppholdet mitt, tenker jeg stadig vekk på hvor fort det har gått, og at jeg er hjemme igjen før jeg aner det. Selv om de siste fem månedene skulle gå enda fortere, så vet jeg med sikkerhet at opplevelsene kommer det ikke til å bli noe færre av.

Som de aller fleste er kjent med, så er julefeiringen her i USA nokså annerledes enn hva vi nordmenn er vandt til. Det er ikke til å legge skjul på at desember og juletiden er den perioden mange utvekslingsstudenter kanskje gruer seg mest til. I løpet av disse ukene er det jo familien og tradisjoner i hjemmet som er i fokus, men hva skjer når familien og hjemmet som har fulgt deg dine 17 år plutselig befinner seg et atlanterhav unna?

Jeg har nevnt tidligere at adventstiden var en liten skuffelse fordi den ikke blir vektlagt like mye, men jeg kom meg ganske raskt over det. Julepynten kom opp så fort Thanksgiving i slutten av november var over, og juletreet like etter. Snøen derimot, kom og gikk, og det gjordet også håpet om en hvit jul. 21. desember så det ut til å bli en like hvit jul som på Finnskogen, men regnet de neste dagene sørget for at det ikke skulle skje. Jeg som aldri har forestilt meg å feire jul uten snø, syntes plutselig det var helt greit. Jeg slapp jo å sette på meg alt jeg hadde av klær for å gå ut av døra i tre minutter.

I likhet med snøen som egentlig aldri kom, uteble julestemningen også. Den har vel for så vidt kommet, men på en helt annen måte. Dermed ble også ikke hjemlengselen like ille som først fryktet. Jeg skal innrømme det var rart å ikke pynte treet sammen med pappa og lillesøster på lille julaften, spise risengrynsgrøt og ergre seg over at det nok en gang ble minstemann som fikk marsipangrisen, eller se på ”Grevinnen og Hovmesteren” på NRK. For at ikke 23. desember skulle bli så ille, bestemte tre andre norske utvekslingsstudenter i området og jeg at vi skulle ha vår egen lille julaften. Vi inviterte noen venner og kokkelerte for å vise våre gode, norske tradisjoner, og tro det eller ei så falt det aller meste i smak. Det ble en vellykket lille julaften med risgrøt, marsipangris, gløgg, vestlandslefser og havreflan, noe vi må takke dere der hjemme for, ettersom det er dere som har sendt oss alle godsakene. IKEA har også vært til god hjelp.

En av amerikanerne fant mandelen, og likte premien!

Tre nordmenn koser seg med gløgg.

Også amerikanerne likte gløggen! ..og de norske serviettene som kunne brukes som slips..

Selve julaften hadde jeg avtalt å skype med familien hjemme i Norge. På den måten kunne jeg delta mens de åpnet gavene fra meg, og de fikk også se meg åpne gavene de hadde sendt. Det var en rar følelse å se tradisjonene fra en julaften jeg er så kjent med, på en pc-skjerm foran meg. Likevel var det som om jeg var i stua sammen med dem, og til tross for tårene som kom innimellom, var det veldig koselig. Jeg har i ettertid funnet ut at jeg skal skrive et personlig takkebrev til de som fant opp Skype.

Da julekvelden kom åtte timer senere hit til Utah, hadde vi huset fullt. Foreldrene til vertsmor kom fra Texas, søsteren hennes med familie og bestemoren hennes var samlet til middag. Det ble verken ribbe, julepølse eller medisterkaker, men kalkun, skinke, potetmos og brokkolisalat smakte godt det også. Desserten var det ingen andre enn jeg som stod for, og dermed ble det multekrem! Vertsforeldrene mine spurte om jeg ville lage noe norsk til julemiddagen, og ettersom de verken hadde sett eller hørt om multe før, var valget enkelt. Til min store lettelse falt det i smak. Sånn sett har vertsfamilien min gjort det enklere for meg å feire jul langt hjemmefra. Vertsmor har norske aner, og dermed er familien her veldig interessert i Norge og våre tradisjoner. Vi har til og med norske flagg på juletreet, og det er også norske nisser som julepynt rundt i huset.

Vertssøster og meg under julemiddagen.

Jeg lager multekrem!

Selv om vi på en måte feiret på selve julaften, er det 25. desember som er i størst fokus, og det er da gavene åpnes. Vertsbror og vertssøster sov begge på rommet mitt natt til første juledag, for det er visst en slags tradisjon at alle søsknene sover sammen den natten. Vi ble vekt rundt halv åtte, og det første vi gjorde var å kikke i julestrømpene. Jeg må si det føltes veldig typisk amerikansk å hekte ned julestrømpa fra peisen. Det var likevel selve gaveåpningen som var mest annerledes, og det var en morsom opplevelse. Hele familien var samlet foran treet med grandma og grandpa, og jeg ble overrasket over hvor mange fine gaver jeg fikk. Vertsbror hadde i flere dager sagt at vertssøster og jeg kom til å skrike når vi åpnet den ene gaven, og det var ikke langt unna. Det ble både gisp og store smilefjes når vi fikk konsertbilletter til Lady Gaga!

Klare for å vedlikeholde tradisjonen om å sove på samme rom natt til 25.

En typisk amerikansk peis med julestrømper

Vertssøster og jeg åpner gaven med billettene til Lady Gaga!

Jeg har altså hatt en kjempefin julefeiring så langt, til tross for at den har vært med en annen familie – min amerikanske familie. Jeg føler tilhørighet her nå, og jeg er så takknemlig for disse menneskene som ikke bare har åpnet hjemmet sitt for meg i et år, men også hjertene sine. Det er rart å tenke på at 2010 snart er over, og at halvparten av mitt år som utvekslingsstudent har flakset av sted. I følge vertsfar har jeg opplevd det meste som er å oppleve i forhold til amerikansk kultur, og han mener jeg er amerikaner nå.. Jeg ser hans side av saken, men jeg er nok fortsatt en ekte nordmann som fryder seg over alt jeg får muligheten til å oppleve her i en annen verdensdel.